Teori til feltarbeid i skog

 Definisjon av begrepet skog:

Definisjonen er ganske vag og den kan variere i ulike oppslagsverk. Skog er et område som er tilvokst med trær av en viss høyde, der trærne står så tett at de gjensidig påvirker hverandre. For norsk fjellskog sier vi at et område regnes som skog når trehøyden er minst5 meterog avstanden ikke er over30 meter.

 

Skogen i Norge:

-  skogen i Norge er relativt ung, ca. 10 000 år (pga. istiden)

- funn i myrer viser at flere fjellområder var dekket av skog for 3 500 år siden, bl.a. Hardangervidda og deler av Trollheimen

-  20 % av Norges areal under barskoggrensa er dekket av skog

-  skog har stort artsmangfold/mange nisjer

-  dyr i alle sjikt, stor grad av spesialisering hos de ulike dyrene

-  skogen gir god beskyttelse (bedre hele året i barskog enn i løvskog)

-  ikke så store svingninger i temperatur, fuktighet, lys, vind som andre økosystemer

 

Vegetasjonssjikt:

Plantene som finnes i et økosystem vil vanligvis være av forskjellig størrelse og høyde, og dermed danne flere vegetasjonssjikt. Mellom og under høye planter er det plass til mindre planter. Miljøforholdene i de ulike sjikt er forskjellige. Normalt deler vi inn i 4 sjikt:

Tresjikt: Høyvokste vedvekster, trær og busker (>2 m ).

 Busksjikt: Buskformete vedvekster eller mindre trær, ofte vag og vanskelig grense mellom hva som tilhører tresjikt og busksjikt (2 m > busksjikt >0,5 m).

3  Feltsjikt: Gras, andre planter, ofte artsrikt (<0,5 m).

4  Bunnsjikt: Lav og moser, krypende og spede planter.

I åpne løvskoger finnes vanligvis alle 4 sjikt, i en tett barskog kan både busk- og feltsjikt mangle. På ei eng er det bare felt- og busksjikt.

  

Abiotiske faktorer som påvirker voksestedet for plantene:

Det er naturlig å legge mye vekt på abiotiske forhold av betydning for plantenes vekst. Dyrelivet er avhengig av plantene som finnes, både mengden av planter, hva slags sjikt, og artsmangfoldet.

1  Mekaniske faktorer

vind, storm, oversvømmelser, skogbranner, frost, telehiv, menneskers arbeid, husdyrbeiting, innsjøregulering

2  Lysforhold

Alle levende organismer er avhengige av plantenes evne til å produsere, fotosyntesen. Lysmengden er av stor betydning

langt nord (mye lys om sommeren, lite om vinteren), der hvor det er forurensning (f.eks. bynære områder med støv i lufta ogPå plantene). Plantene benytter bare 1–2 % av den innstrålte energimengde til produksjon.

3  Temperatur

Artenes evne til å kunne produsere effektivt ved ulike temperaturnivåer er forskjellig. Vinterens lengde og maks/mintemperatur betyr mye for spiring av frø, vekst, bestøvning/befruktning og frøsetting.

Skog/tregrenser i Norge bestemmes av sommervarmen. Langs kysten spiller det oseaniske klimaet/Golfstrømmen en stor rolle. Topografi og eksposisjon betyr mye for fordeling av varme/kulde. Jordas kvalitet virker inn på jordas evne til å fryse og beholde kulde/varme.

4  Vann

Nedbør som når overflata, vil synke ned gjennom jorda og renne unna, avhengig av jordas kvalitet. Jordas vannkapasitet er bestemt av jordpartiklenes størrelse og form, og innholdet av humus. Vannet kan bindes kapillært (tynn hinne på overflaten av partiklene) eller hygroskopisk (absorbert av partiklene). Mye leire eller humus gir stor vannkapasitet, jord med mye sand eller lite humus gir liten vannkapasitet. Grunnvannets virkning på vegetasjonen er viktig. Planter stiller veldig forskjellige krav til vanninnhold i jorda.

 

 5  Kjemiske forhold

Omfatter mineraler i jorda, gasser i lufta og oppløste salter i vannet. F.eks. kalsium (Ca2+, kalk) kan virke på ionebalansen i jorda, plantenes evne til å ta opp andre næringsstoffer, vanntransport, øke hastigheten på humifiseringen av jorda, bedrer jordas struktur. Jordas allmenntilstand kan lett forandres ved å endre pH. Derfor brukes pH-målinger for å vurdere jordas kvalitet. pH 6–8 regnes å være bra for de fleste planter. Målinger av nitrogenholdige stoffer gjøres også, for nitrogen er et av de viktigste grunnstoffer planter trenger (til å bygge proteiner og DNA).

Moser og lav får sitt vannbehov dekket av nedbør, og er derfor sårbare for luftforurensning.

6  Jordbunnen

Jorda består av mineralpartikler:

            - uorganisk (fra berggrunnen i omgivelsene eller transportert med breer eller elver)

            - humus (organisk, fra rester av planter og dyr)

            - luft

            - vann

Jordartene deles i 2 grupper:

a)      organogene (mest organiske bestanddeler):

            førne

            råhumus

            mold

            torv

b)      minerogene (mineraler, mest uorganisk):            

           stein

           grus

           grov sand

           fin sand

7  Jordprofiler

-          podsolprofil: pH 4–5, relativt lite næring, kråkefot, tepperot, røsslyng, blåbær, tyttebær, krekling, etasjemose, furumose, fjærmose, bjørnemose, sigdmose

-          brunjordsprofil: pH 6–7, næringsrik, kalk, blåveis, skogstorkenebb, ballblom

Det er viktig å være oppmerksom på at mange typer av jord ikke er typisk podsol eller brunjord, men at det finnes mange overgangsformer mellom disse to typene.

  

Dyr i skogen:

-          De fleste dyrene er knyttet til ett eller noen få sjikt og lever innenfor sin spesielle nisje, eks. korsnebb holder seg i bartrekronene, løvmeis i løvskogen, skogmus i bunnsjiktet, mark i jorda. Ekornet er et eksempel på et dyr som beveger seg mellom alle sjiktene.

-          Spesialiseringen gjør at dyrene unngår å bruke unødvendig energi på å «krangle» om mat og bolig.

-          Mange av dyrene lever av frø, og særlig gran og furu gir store mengder frø.

-          Frømengden varierer sterkt: noen år er det svært mye frø, andre år lite. Derfor varierer artsantallet for dyrene også mye.

-          De store mengdene plantemateriale som faller ned på bakken blir brutt ned av enorme mengder av for eksempel leddormer og insekter

-          Sopp og bakterier trives godt i skogbunnen, der de lever av organiske rester etter planter og dyr, evt. i symbioseforhold.

 

Suksesjon:

Voksestedet kan forandres pga. menneskelige inngrep, klimatiske endringer eller ved at plantene/dyra selv endrer sin spredning og beiting. F.eks. etter en snauhogst vil mengder av smyle vokse opp, etter en skogbrann kommer geiterams. Suksesjon er kontinuerlig endring av økosystemet over tid. Den første fasen på ny/bar mark kalles pionerfasen, deretter en krattskog/etableringsfase/konsolidering med etablering av mer og mer løvskog, og til slutt et klimakssamfunn.

Klima, jordbunn, beiting, menneskelig påvirkning har betydning for hvordan og hvor raskt en suksesjon utvikler seg.

1  Hogstflate ® pionerfase

Ved hogst endres miljøforholdene drastisk. Store mengder med kvist, barnåler, stubber og røtter blir «mat» for nedbryterne. Med økt lysmengde og innstråling vil temperaturen øke, noe som igjen gjør at nedbrytingen går raskere, og det blir frigjort næringsstoffer til ny vegetasjon. Mye lys og næring gjør at gras (ofte smyle), urter (bl.a. geitrams), lyng og bringebær vokser godt.

Her trives grashopper, edderkopper og mus.

2  Krattskogfase/konsolideringsfase/etableringsfase

Etter hvert vil busker og løvtrær (særlig osp, rogn og selje) dukke opp på hogstflaten. Under løvkrattet kommer det opp små planter av gran og furu, som i perioder vil vokse langsomt på grunn av konkurranse om lys og næring. I moderne skogsdrift er det vanlig å fjerne løvkrattet, enten ved manuelle rydding eller ved hjelp av gift. Giften «round-up»dreper løvtrær og andre tofrøbladete planter, men ikke bartrærne. Den brytes relativt raskt ned.

Etter hvert som trærne gror til, blir det mer skygge i skogbunnen. Lyskrevende urter og gras forsvinner. Dersom løvkrattet ikke ryddes unna, vil de mer hurtigvoksende løvtrærne dominere i denne fasen.

Områder gir gode levekår for hjortedyr.

 Sluttfase/klimakssamfunn (200–300 år)

Når bartrærne vokser til, vil de etter hvert konkurrere ut løvtrærne. Spesielt gran er skyggetålende. Den vil derfor hindre små løvtreplanter i å vokse opp, mens små planter av gran klarer seg bedre. Men, dette er avhengig av abiotiske faktorer: Ikke alle hogstflater har barskog som klimakssamfunn!

I barskogen trives bl.a. ekorn, meiser, flaggspett og korsnebb.

 

Sulten gråtrostunge i fjellbjørkeskogen

 

 

Oversikt over skoggruppene i Norge:

Skogtyper

Særskilte kjennetegn

Lavrik bar- og bjørkeskog

Næringsfattig
Furu der det er tørrest (morene og sand), gran der det er noe fuktigere (podsolprofil). Bjørk i høyere strøk.
Godt utviklet bunnsjikt, mye moser og lav.

Lavurtbarskog

Noe mer næringskrevende.
Furu, gran og bjørk er de dominerende treslagene.

Storbregne- og høystaudeskog

Næringsrik, fuktig og frodig. Ofte artsrike.
Vanlig podsolprofil, men overganger til brunjord kan også finnes.
Dominert av bregner og høye urter og gras.

Edelløvskog

Varmekjære lauvtrær (spisslønn, hassel, svartor, ask, bøk, eik, lind og alm).
Næringsrik jord med relativt høye sommertemperaturer.

Sumpkratt- og sumpskog

Både næringsfattige og –rike skogtyper med både bartrær og lauvtrær.
Jord som ofte har høy vannstand i perioder, men det dannes ikke torv. Jorda har rikelig med mineraler og humus av varierende tykkelse.

 

Lavurtbarskog

Denne skoggruppen har arter som er mer næringskrevende og varmekjære enn den lavrike bar- og bjørkeskogen. Jorda er vanligvis ikke sur. De dominerende treslagene er gran, furu og bjørk, men skogen kan også inneholde blandingsskog med eik hassel eller bøk.

I feltskjiktet vokser blant annet arter som markjordbær, vårerteknapp, olavsstake, teiebær, tveskjeggveronika og skogfiol. Dette er arter som skiller denne skogen fra den lavrike bar- og bjørkeskogen.

Lavurtbarskogen blir delt inn i to typer, lavurtskog og kalklavurtskog.

Lavurtskogen er produktiv og ofte artsrik. Foruten de treslagene som er nevnt over, er det ofte mye osp. Det kan også vokse busker som forskjellige rosearter, trollhegg, vivendel og krossved. Feltsjiktet er åpent med lyng og lave urter. Kvitveis kan opptre i store mengder om våren.

Jorda er ofte en blandingstype mellom podsol og brunjord, og den er vanligvis godt drenert. Denne typen finnes i hele landet men er best utviklet i varme områder på Østlandet nord til Salten. Det vil være lokale forskjeller anhengig av breddegrad, hvor langt fra havet skogen er og ikke minst vil tråkk, beiting og hogst påvirke feltsjiktet. Lengst nord finnes den først og fremst i sørvendte og solrike lier og rasmarker. Arter som liljekonvall, blåveis, kusymre, eføy og kristtorn kan finnes i lavurtskogen.   

Kalklavurtskogen finnes, som navnet sier, på kalkrike bergarter som for eksempel kalkstein, marmor, dolomitt skifer og skjellsand. pH-verdien kan variere fra 5 til 8, men ligger vanligvis på 6–7. Klimaet er vanligvis gunstig, og kulturpåvirkningen kan være stor. Det er stor variasjon i både felt-, bunn- og busksjikt avhengig av hvor i landet vi er. Totalt sett er dette en sjelden skogtype. Den finnes først og fremst i Oslofeltet, i Snåsa og i Salten. Ofte er dette viktige voksesteder for mange av våre flotte orkideer som rød skogfrue, flueblom rødflangre, brudespore og marisko.    

 

Storbregne- og høystaudeskog

Dette er næringsrike skoger med mye bregner og urter. De dominerende treslagene er gran, bjørk og or. De er ofte påvirket av sigevann. Vanlige arter er tyrihjelm, sloke, skogburkne, fjellburkne, skogstorkenebb, strutseving, turt, myskegras, kvitsoleie og ballblom.

            Storbregne- og høystaudeskogen blir delt inn i tre typer, storbregne skog, høystaudebjørkeskog og høystaudegranskog og gråor-heggeskog.

Storbregneskog finnes på våt og fattig til middels næringsrik jord. Den er ofte påvirket av sigevann og bekker og pH-verdien ligger mellom 4,5 og 5,5.

            I skogbunnen vokser det mange store bregner, og i denne typen er de mer dominerende enn staudene. Skogburkne, fjellburkne, sauetelg, smørtelg er vanlig. Før bregnene kommer om våren kan det være mye kvitveis, senere er arter som sølvbunke, legeveronika, kystmaure og firkantperikum vanlig sammen med bregnene.

Denne skogtypen finnes først og fremst på Østlandet og i Trøndelag og i tillegg i kyst- og fjordstrøk i Finnmark.    

Høystaudebjørkeskog og høystaudegranskog vokser på morene og forvitringsjord, men ikke tørt. Den finnes i områder med høy fuktighet, den er næringsrik og produktiv og med relativ høy pH. Det er mye snø som smelter seint om våren, og det er derfor liten fare for vårfrost. Skogen er artsrik ofte med mange høye urter. Opp mot fjellet er arter som turt, tyrihjelm, ballblom og kvitsoleie vanlig i tillegg til en del bregner og høye gras. Ellers finnes denne skogtypen over store deler av landet.

Gråor-heggskogen finnes over størstedelen av landet, på gode bergarter og leirrike sedimenter der det næringsrikt og friskt. Det finnes regionale forskjeller, men likevel er denne skogtypen mer ensartet enn de fleste andre. Den er svært produktiv og områder med hogst vokser raskt igjen. Det dominerende treslaget er gråor, men den vokser ofte sammen med bjørk, hegg og selje. Av og til vil det også være gran i denne skogtypen. Feltsjiktet er spesielt godt utviklet med mange urter og høye gras, mens bunnsjiktet ikke er fullt så artsrikt. Kvitveis dominerer ofte tidlig om våren. Ellers er det vanlig å finne arter som skvallerkål, maigull, krattmjølke, engsnelle, gullstjerne, skogstorkenebb, firblad, vårkål, krypsoleie, engsyre, rød jonsokkblom, skogstjerneblom, sølvbunke, hundekveke og storrapp.          

 

Skogens verdi:

-          hogst (flate- eller plukkhogst, sprøyting, grøfting, skogdød)

-          fangst av vilt

-          friluftsliv, rekreasjon

 

 

Nøkkelarter (gjelder alle økosystemer, ikke bare skog):

-    stor utbredelse (eks. gran, furu)

-    spesielt viktige, har spilt en dominerende rolle i lang tid

-    sprer seg lett (mange avkom)

-    vanlige

-    oftere generalister enn spesialister