Kapittel 11 (2018)

Her finner du hjelp og løsningsforslag til oppgavene i kapittel 11.

 

11.1 Ufarlige mikroorganismer som naturlig lever på kroppen beskytter oss mot andre og farligere mikroorganismer fordi de opptar nisjer som ellers kunne bli fylt av sykdomsframkallende/infeksjonsframkallende mikroorganismer.

11.2 Det tilpassede immunforsvaret utvikler seg gjennom livet fordi vi kommer i kontakt med stadig nye mikroorganismer. Hvor vi bor og hvordan vi lever avgjør hvilke mikroorganismer vi kommer i kontakt med og hvordan det tilpassete immunforsvaret lærer seg å beskytte oss.

11.4   

a) Klor tilsettes drikkevannet for å sterilisere det, dvs. drepe mikroorganismer. I land med høyere temperaturer vil f.eks. bakterier lettere kunne vokse i drikkevannet.

b) Lite klor i drikkevannet kan gjøre at vi får i oss mikroorganismer som kan gi diaré og oppkast, og endre den normale og gunstige tarmfloraen. For mye klor i drikkevannet kan drepe også de mikroorganismene som naturlig skal leve i tarmene for å beskytte oss mot skadelige mikroorganismer.

11.5

a) Kreft er når celler mister kontroll med celledelingen og deler seg til uønskete mengder, f.eks. danner en svulst.

b) Kreft kan behandles ved å fjerne svulsten, en operasjon. Kreftceller kan også drepes med cellegift eller stråling.

11.6

a) Fagocytter: makrofager og dendrittiske celler. Lymfocytter: B-celler og T-celler.

b) Fagocyttene går til angrep på mikroorganismer og infiserte celler og spiser dem. De spiser også kroppens egne gamle og døde celler. Lymfocyttene gjenkjenner antigener (flere detaljer i tabellen på side 298).

11.7 Tips: Mononukleose kalles også «kyssesyke».

11.8 Flimmerhårene skal fange opp støvpartikler og mikroorganismer slik at disse ikke kommer ned i bronkiene og lungene. En person som røyker vil sannsynligvis få flere luftveisinfeksjoner enn en ikke-røyker.

11.10

a) Betennelse er kroppens reaksjon på skade. Signalstoffer fra skadesteder får blodårene til å utvide seg (rødme, hevelse, smerte) slik at flere fagocytter kommer til og kan spise eventuelle mikroorganismer i skadestedet, - dersom de ikke er for mange. Dette er en del av det medfødte immunforsvaret. Dersom det finnes svært mange mikroorganismer i skadestedet, vil fagocyttene aktivere også det tilpassete immunforsvaret slik at dendrittiske celler kommer til og frakter mikroorganismer til nærmeste lymfeknute der immunceller uskadeliggjør dem.

b) Feber gjør at du blir uvel, og febernedsettende medisin senker kroppstemperaturen. Feber tyder på et aktivisert immunforsvar, og den økte kroppstemperaturen medvirker til at kroppens immunforsvar har stor aktivitet for å bekjempe infeksjonen.

c) Antibiotika dreper bakterier.

11.12 T-hjelpecellene påvirker/gir beskjed til andre lymfocytter i immunforsvaret slik at antigenet fjernes. T-hjelpecellen skiller ut stoffer som får: B-cellene til å dele seg og danne plasma- og hukommelsesceller, T-drepecellene aktiveres og dreper virusinfiserte celler, og makrofagene angriper bakterier og evt. kreftceller.

11.13

a) En antigenpresenterende celle er en celle med MHC-molekyler på overflaten, en celle som er spesialisert til å vise fram (presentere) antigener til T-hjelpecellene som så setter i gang en immunrespons.

b) T-cellene kan ikke kjenne igjen et antigen direkte. T-cellene er avhengige av at antigenet er bundet til spesielle molekyler – MHC I eller MHC II – for å starte en immunrespons. Alle celler (unntatt røde blodceller) har MHC I i cellemembranen. Bare fagocytter (og noen få celletyper til) har MHC II og MHC I i cellemembranen. Samarbeidet mellom lymfocyttene og de antigenpresenterende cellene er godt forklart i figurene på side 311- 314.

11.14

a) (Figur s. 311) Når en bakterie kommer inn i kroppens vev, tar en dendrittisk celle den opp ved fagocytose, bryter ned bakteriens antigen i biter, fester antigenet til et MHC II-molekyl på dendrittcellens overflate, og presenterer antigenet for en T-hjelpecelle. T-hjelpecellen skiller ut signalstoffer som aktiverer B- og T-celler med antigenreseptorer for dette antigenet, og får dem til å dele seg til bl. a plasmaceller og hukommelsesceller. Disse B-plasmacellene produserer antistoff mot bakterien, antistoff som fester seg til bakterien. Bakterien med antistoff er «merket» slik at fagocytten kan finne den og spise den, eller antistoffet kan ødelegge bakteriens cellemembran og drepe den.

b) Neste gang vi smittes av den samme bakterien, vil B-hukommelsescellene huske bakterien, og den vil raskt dele seg til B-plasmaceller som produserer antistoff mot bakteriens antigen.

11.15

a) (Figur s. 313) Immunforsvaret kvitter seg med virus ved at fagocytter, makrofager og dendrittiske celler, først spiser kroppens virusinfiserte celler. Fagocytten fester biter av viruset til sine MHC I og MHC II i overflaten. T-hjelpecellen binder seg til MHC II, T-drepecellen binder seg så til MHC I. T-drepecellen aktiveres, deler seg, vandrer rundt i kroppen på leting etter virusinfiserte celler.

11.17 

a) Rundt alle celler i kroppens vev er det væske. Væsken sirkulerer mellom kroppsvevet, blodet og lymfesystemet. Væske fra blodet presses gjennom blodåreveggen til lymfen i lymfeårene. Lymfeårene samler opp væske (lymfe) fra kroppsvevet og frakter den til blodet. Lymfocytter og fagocytter beveger seg mellom blodet og lymfen.

b) I lymfevevet (eks. milt, lymfeknuter, lymfeårer) finnes store mengder fagocytter og lymfocytter. B-celler, T-celler og antigenpresenterende celler i lymfevevet finner hverandre og starter en immunrespons.

11.18   Aktiv immunisering skjer når du får en vaksine. Immunsystemet blir stimulert til å danne antistoffer og hukommelsesceller mot mikroorganismen du får vaksinen mot. Vaksinering innebærer at antigenpresenterende celler blir aktivert. Antistoffene finnes bl.a. i blodets serum. En person som ikke er immun kan få serum fra en person som er immun. Dette kalles passiv immunisering.

11.21   Eneggete tvillinger har større vevslikhet – flere like MHC-molekyler – enn toeggete tvillinger. Toeggete tvillinger er ikke mer like enn søsken som ikke er tvillinger.

11.22 

a) og b) MHC-molekylene er unike for hvert individ, og har betydning ved blodoverføring og transplantasjon av organer. MHC-molekylenes oppbygging er bestemt av genene. MHC består av proteiner, som igjen er bygget opp av aminosyrer. Ulike MHC-molekyler skyldes at proteinene er forskjellige.

Hos mennesker kalles MHC ofte for HLA, så bruk gjerne dette som søkeord for å finne ut mer.

https://snl.no/HLA-molekyler

 

11.23 Søk på Internett og du vil finne helt nye artikler om dette spennende og interessante forskningsfeltet.