Kapittel 7

Her finner du løsningsforslag og tips til kapittel 7

7.2 Det er ikke nødvendig å ta hensyn til vanntap eller tyngdekraft for vannlevende planter og protister slik planter på land må. Landplantene utviklet også et voksaktig ytre lag, kutikula, som hindret fordampning. Etter hvert utviklet det seg også et skuddsystem over jorda og røtter under jorda. Sola kunne skinne direkte på plantene uten at strålene først ble filtrert gjennom vannet. Det var også større CO2-tilgang på land enn i vannet, og jorda inneholder flere næringsstoffer. 

7.3 Grønnalger har tynne bladliknende flater uten kutikula eller spalteåpninger. Grønnalgene har ikke ledningsvev, ikke røtter, men de fleste har et festeorgan. De har ikke stengel, og heller ikke blomster og frukt. Vevet er lite differensiert, men begge har klorofyll og celler med cellevegger. Frøplantene har ledningsvev og røtter. Mange planter har også styrkevev. I stengelen ligger dette ytterst. Det finnes styrkevev av døde celler med tykk og forvedet cellevegg og styrkevev av levende celler med tykk cellevegg. De er ikke forvedet.

 7.4

a) Moser har ikke ledningsvev, mens karsporeplantene har Ledningsvevet er enklere bygd enn hos frøplanter, men de består av de samme to typene vev: vedrør og silrør. Moser har ikke røtter. Karsporeplanter har både røtter og ledningsvev. De frakter vann og mineraler inn til ledningsvevet og videre opp i planten. Karsporeplanter kan derfor bli mye større enn mosene Begge trenger fuktighet for å formere seg. Hos moser er det den haploide kjønnsplanten som er grønn, hos karsporeplanter er den diploide sporeplanten stor og grønn. Sporofytten hos moser vokser ut fra kjønnsplanten og snylter på den. Den har ikke klorofyll og har derfor ikke fotosyntese. Kjønnsplanten hos karsporeplanter er bitte små og grønne og har fotosyntese.

b) Moser har ikke ledningsvev. De blir derfor vanligvis ikke mer enn 10 cm høy. Den har ikke røtter, men rotliknende hår, som fester dem til underlaget. De har ikke særlig betydning for vannopptaket. Moser tar opp vann fra hele overflaten. Moser har ikke blomster og frukt. De har klorofyll og celler med cellevegg. Frøplanter har vanligvis et velutviklet rotsystem som står for vannopptaket. De kan bli over 100 m høye. Frøplanter produserer blomster og frukt og de fleste cellene i bladet har klorofyll. Cellene har cellevegg.

7.5 Mange trådformete røtter gir stor overflate og plantene kan ta opp mye vann i tider med regn, men i tørketider visner og ofte gras og urter ned. Mange overlever bare med frø. Buskene og trær feller ofte bladene eller har bare fotosyntese med stengelen (kaktus). Pelerøtter når mye dypere og planten kan ofte nå vannkilder dypt nede i sanden. Dersom vannkilden tørker, har de store trærne et problem. Derfor finnes det heller ikke så mange store trær i ørkenen, annet i oasene.

7.6 Enfrøbladet planter har knipperøtter, de spirer med ett frøblad, nervene i bladet (ledningsstrengene) er parallelle, blomstene er 3-tallige og ledningsstrengene ligger spredt i stengelen.

De tofrøbladede har pelerøtter, de spirer med to frøblad, nervene i bladet er forgreinete ut fra ett felles punkt ved bladstilken, blomstene er vanligvis 4 – eller 5-tallige, og ledningsstrengene er ordnet i en sirkel i stengelen.

7.7

a) Roten er bygd opp av ytterhud, bark, innerhud med casparyske bånd og en sentralsylinder med pericykel, ledningsvev, grunnvev og vekstvev.

Stengelen har ytterhud, ledningsvev med silrør og vedrør, grunnvev, styrkevev og vekstvev. Det vil si at roten har innerhud med casparyske bånd med sentralsylinder med pericykel som ikke stengelen har.

b) Pericykelen er viktig fordi den produserer siderøtter. Vann med næringsstoffer skal fraktes inn til ledningsvevet i midten av sentralsylinderen. Vannet har to veier fra ytterhuden til innerhuden. De casparyske båndene i innerhuden hindrer vannet i å passere mellom cellene. Vann og næringssalter kan bare passere gjennom cellemembranen

i de to sidene som ikke er dekket av casparyske band, og inn til cytoplasmaet i cellene. På denne maten kan innerhuden lettere kontrollere og regulere de stoffene som skal fraktes videre inn til vedrørene. Innerhuden kan hindre tap av fotosynteseprodukter som blir fraktet nedover fra bladene til roten med silrørene.

7.8 Ringbarking betyr at du fjerne silrørene som skal frakte fotosynteseprodukter fra bladene og ned til lagring i rota. Først etter noen uker vil rota ha brukt opp lageret, og da vil treet dø.  

7.9 Skiltet vil fortsatt sitte omtrent to meter over bakken fordi denne delen av treet vil ikke nå ha noen lengdevekst, bare tykkelsesvekst. Lengdeveksten skjer øverst i toppen.

7.10 Hos trær i tropene vil det være liten forskjell i veksten gjennom året og dermed liten forskjell i størrelsen på vedrørene, med mindre trærne står i områder med tørketider og regntider. Da vil regntiden utgjøre vekstperioden og gi større vedrør.

7.11

a) De døde cellene danner lange og hule rør som gir liten motstand mot vannstrømmen. De tykke veggene hindrer veggene i kollapse av suget i «røret».

b) Etter at du har kuttet stilkene vil det fortsatt fordampe vann fra bladene og vann vil bli trukket opp gjennom vedrørene. Hvis du holder blomstene under vann hindrer du at det dannes luftlommer nederst som blokkerer vanntransporten.

7.12

a) To lukkeceller omgir spalteåpningen. De inneholder kloroplaster og har fotosyntese. Når det blir produsert glukose, blir vann fraktet inn i lukkecellene ved osmose. Det gjør at cellene svulmer opp og buer utover og spalten åpnes. Når fotosynteseaktiviteten er lav, er det liten produksjon av glukose, og lite vann siver inn. Cellene blir flate, og åpningen lukkes.

b) Når planten har fotosyntese trenger den CO2 samtidig som den slipper ut O2 fra celleåndingen. Da må spalteåpningene være åpne, og da fordamper det samtidig ut vann.

7.13 Vannmolekylet er dipol, dvs. at det har en positiv ende ved hydrogenatomene og en negativ ende ved oksygenatomet. Det danner hydrogenbindinger mellom molekylene som gjør at de holdes sammen og også klistrer seg sammen med cellulosemolekylene.

7.16 Les om trykkstrømshypotesen. Når sukkeret blir dannet i bladene ved fotosyntesen , skal det brukes til celleånding eller lagres i andre deler av planten.. Når sukker transporteres skjer det fra celle til celle i bladet gjennom åpne kanaler og inn i silrørene. Denne transporten skjer ved aktiv transport. Det gir en økt konsentrasjonsgradient. Dermed følger vannet med passivt ved osmose fra celler i nærheten. Dette øker trykket i silrørene, og selve transporten videre er passiv drevet av trykkgradient, det vil si fra steder med høyt trykk (høy konsentrasjon) til steder med lavt trykk (lav konsentrasjon) og vannet følger passivt. Sukkeret følger med vannet.

Sukkeret følger passivt med vannet. Når sukkeret er kommet til bruksstedet eller lagringsstedet, blir det fraktet ut av silrørene ved aktiv transport. Vannet følger også her passivt med ved osmose og strømmer deretter inn i vedrørene for på nytt å bli transportert tilbake til bladet. Aktiv transport ut og inn av silrørene, passiv transport i silrørene.

7.18

a) I røttene ligger ledningsvevet innerst. Det gjør rota bøyelig. I overgangen rot-stengel kommer ledningsvevet ytterst hos tofrøbladede. Det gjør planten stivere. Her ligger silrørene ytterst og vedrørene innerst. Hos enfrøbladete ligger ledningsvevet spredt i stengelen. Ledningsvevet fortsetter helt ut i bladene. Her blir det færre og færre silrør og vedrør.

b) Vann og næringsstoffer skal fraktes fra rota, gjennom stengelen og helt ut i bladene der fotosyntesen foregår. Fotosynteseprodukter skal fraktes fra bladene til blomster og frukt, til stengelen og til rota. Transporten skjer gjennom silrørene.

7.20 Etylen, også kalt eten, CH2 = CH2, fargeløs gass med karakteristisk, søtaktig lukt. Umettet hydrokarbon med smeltepunkt −169 °C og kokepunkt −105 °C. Etylen har virkning på planter, og det er et naturlig plantehormon.

a) Planter skiller selv ut etylen, men etylen blir også ofte kalt et stresshormon, fordi innholdet av gassen øker under ugunstige forhold, som tørke, høy fuktighet, kulde, for høy varme, eller mekaniske skader. Når etyleninnholdet blir høyt får planten stressreaksjoner. Da vil plantene felle bladene, frukt vil modnes fortere og falle av og sår vil heles.

b) Modne frukter skiller ut etylen og det fremskynder modningsprosesser hos andre umodne frukter som bananer, epler og ananas, blomster og grønnsaker i nærheten. Heller ikke blomster og epler. Ikke lagre epler og poteter i samme rom. Da vil potetene begynne å gro, eller blomstene visner raskere. Dette blir brukt når frukt skal lagres eller fraktes over lange strekninger. Da kan frukt eller grønnsaker høstes litt umodne, og så vil de modne under tilsetting av etylen. Om man skal forsinke modningen, kan man også kontrollere innholdet av etylen.

7.21 Det blir mer lys til fotosyntesen og mer varme til frømodning.

7.22 Plantehormonene påvirker blant annet vekst, differensiering og utvikling i planter. Det er opprinnelig et gresk ord som er "å sette i bevegelse" eller "å stimulere". De bidrar til å hemme eller fremme veksten av skudd og røtter når de ytre betingelsene som temperatur, lys eller fuktighet forandres. Ofte virker to eller flere hormoner sammen. Når planter vender seg mot eller fra lyset er det plantehormoner som blir fraktet til lyssiden eller til skyggesiden og forårsaker vekst der.

7.23

a) Fotonasti er ikke retningsbestemt vekst eller bevegelse på grunn av lys.

b) Tigmonasti er ikke retningsbestemt vekst eller bevegelse på grunn av trykk eller berøring.

7.24 Frø eller hele planter kan være giftige. Plantene kan ha torner, nåler, tagger, pigger, eller brodder. Noen planter inneholder ulike kjemiske stoffer som gir giftvirkning

hos planter, men også hos pattedyr, fugl, insekter og sopp.