Kapittel 11 (2008)

Råd og vink til oppgavene i kapittel 11:
Populasjonsbiologi

11.1.1
a) Vi skiller på biotiske (levende) og abiotiske (ikke levende) faktorer. Sykdom, mattilgang, konkurranse fra andre individer innen samme art, vann og næringsstoff (f.eks nitrogen) er eksempler på miljøfaktorer.
b) Miljøfaktorer varierer og påvirker en populasjon på ulike måter over tid, både med hensyn på populasjonens antall individer og kjønnssammensetning. Det kalles populasjonsdynamikk. Se side 234.
11.1.2
Betegnelsen på befolkningslære. I biologisk forstand er det studiet av populasjoners sammensetning og størrelse på et gitt tidspunkt og utviklingen av populasjonen over tid. Dette er definert av migrasjon, fødsel og død.
11.1.3
Vekstraten forteller oss hvordan en populasjon vokser. Slik kan vi sammenlikne populasjoner og vi kan for eksempel definere om det kan høstes av et overskudd.
11.1.4
Fødselsrate (f) – dødsrate (d) =vekstrate. Når f > d vokser populasjonen.
Når f < d minker populasjonen, se side 335.
11.1.5
En befolkningspyramide viser demografisk struktur hos en menneskepopulasjon og eventuelle utvikling mellom to måletidspunkter. Som regel knyttet til en nasjon sin befolkning, se pyramider for Norge side 339.
11.1.6
a) Vi lever lengre, får færre barn, mødrene føder seinere og få unger dør i 2000 i forhold til 1846. De viktigste miljøfaktorene er redusert død på grunn av mindre sykdom (bedre helsestell og hygiene samt sosial trygghet), god næringstilgang (nok og variert mat og rent vann) og stabile levesteder (varme hus, gode klær).
b) Fremdeles dør mange unger i mange land i Afrika på grunn av sykdom (kostbare medisiner, dårlige hygieniske forhold), svak næringstilgang (mangel på rent vann, for lite mat) og ustabile sosiale forhold (fattigdom, uro) samt historiske årsaker (kolonisering og vestlige verdens ressursrøveri).
11.2.1
Se figurtekst side 342.
11.2.2
Jo større populasjon jo større vekstrate og desto raskere vokser populasjonen. Vekstkurven får en J-form, se side 342.
11.2.3
Matmangel, plassmangel og konkurranse er miljøfaktorer som begrenser veksten i en populasjon, og det kaller vi miljømotstand. Vekstraten flater ut, eller i verste fall blir den negativ (f<d) slik at populasjonen reduseres.
11.2.4
Se figur side 343.
11.2.5
Alle arter har større eller mindre populasjonssvingninger over tid. Dette kan trolig best forklares gjennom en kombinasjon av evolusjon og økologi. Gjennom svært lang tid har artene tilpasset seg økosystemene og hverandre, der det optimale for noen er store svingninger (opportunistisk livsstrategi). De vil utnytte gunstige perioder maksimal og få kraftig populasjonsreduksjon når miljøfaktorene virker negativt på populasjonen. Andre arter har tilpasninger til mer jevnt stabile forhold. Grad av svingninger vil også kunne variere i forskjellige typer økosystemer, der noen er mer stabile og forutsigbare enn andre.
11.2.6
Eksponensiell vekst kan skje i laboratorieforsøk ved å utsette en populasjon for kun positive miljøfaktorer (bakterievekst side 342). Det kan også skje i naturen, for eksempel når predatorer fjernes fra et område slik at enkelte konsumenter får svært gunstige forhold (elefanter side 345). Eller det kan skje når noen ønsker å forvalter fram en kunstig høy populasjon av en kommersielt utnyttbar art (elg side 340-341).
11.3.1
Noen miljøfaktorer kan henge sammen slik for eksempel næring, fuktighet og topografi gjør langs fra topp til bunn i ei skogli (se også side 24). Dette kalles samvirkende faktorer.
11.3.2
Noen arter liker fuktige forhold, andre tørre. Noen vil ha mye sol andre vil ha skygge. At arter har tilpasninger til forskjellige nisjer og ulike krav til miljøfaktorer gjør at vi får en artsfordeling.
11.3.3
Se boks side 348.
11.3.4
For mange individer fører til knapphet på mat som igjen fører til økt ressurskonkurranse der svake, unge og syke individer blir de første taperne. Det fører til populasjonsnedgang. Sykdom opptrer og spres hyppigere i tette populasjoner slik reveskabbeksempelet side 347 viser. Dette øker døsdraten betydelig i store populasjoner sammeliknet med små populasjoner.
11.3.5
Fordi de opptrer mer tilfeldig og rammer tilfeldig i motsetning til at tetthetsavhegige faktorer ofte rammer de svakeste individene først.
11.4.1
Predator er dyr som spiser andre organsimer for å overleve, predasjon betyr å jakte, fange og spise et annet dyr. Symbiose betyr samliv.
11.4.2
Intraspesifikk konkurranse i en lundepopulasjon skjer mellom individene og kan være kamp om reirplass eller mat. Det er intraspesifikk konkurranse mellom artene lunde og svartbak siden svartbaken predaterer lunde.
11.4.3
a) Se figur side 350.
b) Se samme figur og forklar ut fra denne.
11.4.4
Fordi en eller flere av artene er utryddet på grunn av jakt eller andre menneskeskapte miljløpåvirkninger i de tre områdene.
11.5.1
Se forklaringsmodeller side 351-352 inkludert figur.
11.5.2
Responsen i populasjonene til predatorene ”ligger litt etter” siden de er svært avhegige av byttedyra men ikke omvendt. Derfor må det bli svært mange byttedyr før predatorpopulasjonen kan bli stor.
11.5.3
Noen planter utvikler antibeitestoff når beitepresset mot artene blir sterkt. Disse stoffene gjør at plantene får dårlig smak og beitedyra vil etter hvert unngå å beite plantene i en periode inntil produksjonen av antibeitestoff igjen avtar.
11.5.4
Rødreven er større og sterkere og vil utkonkurrere fjellreven. Den kan overta hiene, drepe fjellrevunger og fortrenge arten fra området.
11.5.5 
På fastlandsnorge er fjellreven et fjelldyr tilpasset høyfjellsøkologi med lemen som hovedføde og fjellrevpopulasjonen variere med lemensvingningene. På Svalbard er fjellreven (polarreven) mer knyttet til kysten der den hovedsakelig lever av langt større og relativt sett mer stabil fødetilgang av fuglefjellfugler, mens den i tranere vintermåneder kan leve av åtsler og matlagre innover fastlandet.
11.5.6
Fjellreven kan sies å være en indikator fordi den er tilpasset et krevende økosystem og den har et meget spesiealisert levevis. Når det skjer forandrinbger i fjellrevpopulasjonen voiser det at det er klare forandringer i økosystemet. En nøkkelart er en meget sentral art i et økosystem som mange andre arter er avhengige av, for eksempel lemen på fjellet og sild og tobis i havet. 
11.5.7
Fjellreven er definert som kritisk truet på Norsk Rødliste 2006. Det betyr at arten har ekstrem høy risiko for utdøing, beregnet til 50% sannsynlighet for utdøing innen tre generasjoner. Disse vurderingene gjøres av anerkjente forskere etter internasjonalt definerte retningslinjer.
11.6.1
Mange orkideer er r-selekterte arter og produserer svært mange frø fordi de ofte har svært smale økologiske nisjer og sjansene for å treffe et optimalt levested er relativt små. Bare få av frøene lander på et levelig områder og vokser opp til nye individer.
11.6.2
K-selekterte arter får relativt få men store avkom, har sein modning og lang ungdomstid, foreldrene har ofte barnepass (dyr) og formerer seg mange ganger. Eksempler er isbjørn, elg, gorilla og mennesker.
11.6.3
De får mange avkom der få vokser opp. Individene modnes raskt og formerer seg ofte bare en eller noen få ganger.
11.6.4
Når tettheten og den intraspesifikke konkurransen (plass, næring, vann, lys) øker, reduserer den frøproduksjonen fordi det er lite lønnsomt å produsere frø som har minimale sjanser til å vokse opp. Da er det bedre for individet å bruke energien på å selv overleve når det blir knapphet på ressurser. 
11.6.5
En overlevelseskurve viser hvor mange avkom et hunnindividene i en populasjon får og hvor mange av disse som vokser opp og blir gamle over tid. Slik kan man estimere hvilke sjanser avkommet til ulik arter har over tid. De fleste torskeeggene blir aldri til voksne, reproduserende torsker (r-selektert), mens de fleste spekkhoggere som fødes lever lenge og blir reproduktive (K-selektert).