Mer om marine økosystemer

kart De marine økosystemene varierer med hensyn til dybde, lys, avstand fra kysten, åpent vann kontra bunn. Øverst er fjæra. Det kaller vi vanligvis området som ligger mellom høyeste flomål og laveste fjæremål. Det er det samme som litoralsonen. Under litoralsonen er gruntvannssonen. Her er det et stort mangfold av levende organismer. Lengst ute er dypvannssonen, som vi deler inn på samme måte som i ferskvann. På samme måte som på land blir samfunnene begrenset av de abiotiske faktorene. I den lysrike fotiske sonen lever planktonorganismer, alger og fisk, mens konsumenter som lever i den dypere afotiske sonen, er nesten helt avhengig av produsenter og konsumenter høyere oppe i vannet.

Det meste av havet er den afotiske sonen, der er det helt mørkt. Det er funnet autotrofe organismer lengst nede i dypet som kan utnytte blant annet hydrogensulfid (H2S) eller metan (CH4) til produksjon av organiske stoffer. I motsetning til fotosyntese, der lys er nødvendig, kaller vi dette kjemosyntese, og organismene er kjemoautotrofe.
Det er blant de prokaryote organismene vi finner de kjemoautotrofe. De skaffer seg energi ved å oksidere uorganiske forbindelser. De kan leve i vann og på land. Foruten hydrogensulfid og metan kan de bruke ammoniakk (NH3) og jernioner (Fe2+), avhengig av artene. Noen av de artene som får energi ved å oksidere mineraler, lever for eksempel på statuer, og noen av dem «spiser opp» disse statuene.

Næringskjede I havet blir solenergi lagret som varme, og store havstrømmer fordeler varmen. Havstrømmene frakter planktonorganismer og større dyr fra ett sted til et annet. I havet blir det lagret oksygen og karbondioksid, og det utveksles hele tiden gasser mellom havet og atmosfæren. Havets evne til å lagre gasser bidrar til å stabilisere gassene i lufta.
Artene i havet må være tilpasset det høye saltinnholdet, blant annet har de ulike former for osmoreguleringer. I Bios biologi 1 står det om forskjellen i osmoregulering hos fisk i ferskvann og saltvann. Havvannet er vanligvis rikt på både nitrogen og fosfor. Nitrogenforbindelsene er i likevekt med atmosfæren, mens fosformengden er bestemt av kjemiske reaksjoner dypt nede i havet eller ved avrenning fra land. Det er mulig at konsentrasjonen av fosfor regulerer nivået av nitrogen, men kjemiske reaksjoner skjer langsomt i havet, derfor kan likevel havet lokalt bli overgjødslet av nitrogenholdige forbindelser fra kilder på land. Det er algeoppblomstring også i havet, spesielt om våren. I tillegg fryser sjøvann ved langt lavere temperatur enn ferskvann.

Fjærebeltet, området mellom flo og fjære
I sonen der havet møter land, får vi helt spesielle leveområder både for alger og dyr. Mange steder er dette områder der forskjellen mellom flo og fjære kan være over 10 m. Her må de bentiske organismene være tilpasset tørke og store temperatursvingninger, mens de pelagiske organismene følger med tidevannet.
Vi skiller ofte mellom sandfjære og steinfjære eller klipper. Felles for organismene er at de er utsatt for sterke mekaniske krefter fra bølgene, som lett kan rive dem løs fra sitt opprinnelige levested.
I strandbeltet finner vi ulike alger i ulike soner. Øverst finner vi grønnalger, f.eks. grønndusk, havsalat og tarmgrønske. Litt lenger nede er det ofte et bredt belte med brunalger, sauetang, blæretang, grisetang og sagtang. De store tangartene som vi gjerne kaller tarearter, finner vi nederst blant brunalgene. Det er fingertare, martaum og sukkertare. Aller nederst i vannet vokser rødalgene. Det er både evnen til å bli tørrlagt og innholdet av fargestoffer som avgjør hvor algene vokser.
Klippene har en tydelig loddrett lagdeling. Her finner vi mange eksempler på organismer som har tilpasset seg kraftige bølger, mange timer med uttørking per døgn, frost og solsteik og loddrette levesteder. Her vokser forskjellige algearter som er godt festet på klippene. Blant dyrene er det mange bløtdyr og krepsdyr. Rur er et vanlig krepsdyr som er godt festet til underlaget. Den har skall som kan åpnes og lukkes. Ved flo sjø åpner den skallet og stikker ut sine viftende armer som den fanger mat med. Når vannet synker, lukker ruren seg inne i skallet.
På sandstrender er ikke den loddrette lagdelingen tydelig. Bølgene flytter sanden fram og tilbake hele tiden, noe som gjør det umulig for alger å vokse på slike steder. De dyrene som lever her – ofte skjell, snegler og små krepsdyr – graver seg som regel ned i sanden og lever på det som vannet skyller med seg av mat. Større dyr som krabber og vadefugler lever av disse igjen.

Brakkvann
Der elver renner ut i havet, får vi områder med brakkvann. Saltinnholdet varierer fra nesten reint ferskvann til vann med 3 % saltholdighet. Det varierer med årstidene og i løpet av en dag med flo og fjære. Organismer som lever i brakkvann, må være tilpasset variasjoner i saltholdigheten. Næringstilgangen er som regel svært god, og elvemunninger er blant de mest produktive økosystemene vi har. Fytoplankton, bentiske alger og forskjellige grasarter er de viktigste produsentene. Det er rikelig med rundormer, leddyr, fisk og ikke minst fugler.
Brakkvann er det også i de store innlandshavene, f.eks. Østersjøen og Svartehavet. I Østersjøen lever både gjedde og torsk.