Stamcelleterapi

Fordi det er mangel på organer til transplantasjon, blir det forsket mye på hvordan man kan benytte stamceller til å behandle syke og skadde organer. Det finnes stamceller i mange av kroppens organer. Disse cellene har evne til å fornye seg selv, samtidig som de kan gi opphav til celler som kan utvikle seg (differensiere) til en rekke modne celletyper med ulike funksjoner. Det er også mulig å få modne celler til å returnere til et tidligere stadium, slik at de får evne til å utvikle seg til ulike celletyper igjen.

 

Ved å benytte ulike typer stamceller kan man erstatte syke eller skadde celler i utvalgte organer. Da vil stamcelleterapi erstatte organtransplantasjon. Et eksempel er transplantasjon av friske, insulinproduserende celler (såkalte øyceller) fra friske individer for å erstatte defekte celler i bukspyttkjertelen til diabetespasienter. Videre er håpet at stamceller vil kunne gjøre det mulig å erstatte skadde celler i organer som ikke kan transplanteres, for eksempel hjernen (ved hjerneslag), øynene og testiklene (ved manglende sædcelleproduksjon).

  

De fleste typer stamcelleterapi er på eksperimentstadiet. Beinmargstransplantasjoner utføres imidlertid rutinemessig (som den eneste stamcelleterapien) som effektiv behandling mot blodsykdommer eller kreft. De fleste pasienter som er aktuelle for denne behandlingen, har blodkreft (leukemi). For å unngå at de transplanterte cellene skal bli oppdaget og drept (avstøtt) av mottakerens T-celler, er det vanligst at blodstamcellene eller beinmargen kommer fra pasienten selv eller fra et søsken som har arvet gener for nøyaktig de samme MHC-molekylene som pasienten. Fordi MHC-genene arves samlet som hele «pakker» fra foreldre til barn, er det 25 prosent sjanse for at to søsken har arvet de samme MHC-genene fra mor og fra far. Hvis pasienten ikke har en slik giver i familien, kan man finne en stamcellegiver blant friske blodgivere som også er villige til å gi blodstamceller. Men da må man ofte lete blant mange hundre, kanskje mange tusen, blodgivere før man finner en som har nøyaktig de samme MHC-molekylene som pasienten.

  

Når stamcellene kommer fra pasienten selv, tappes de fra beinmargen og fryses ned før pasienten behandles med sterk cellegift som dreper både kreftceller og gjenværende stamceller. Etter cellegiftbehandlingen får pasienten tilbakeført de opptinte stamcellene til beinmargen. Disse vil så utvikle modne blodceller. En ulempe ved å tilbakeføre pasientens egne stamceller er at de kan være forurenset av kreftceller, slik at pasienten får tilbakefall av kreften. Når pasienten får tilført stamceller fra andre og friske mennesker, reduseres risikoen for at kreften blomstrer opp igjen, men risikoen for avstøtning er større. Du kan lese mer om stamceller i Bios 2.