Sansene

Sansene er ikke et eget organsystem, men en del av nervesystemet og en spesialisering av deler av det – de delene som har å gjøre med å lukte, å smake, å føle, å høre og å se.

Utenpå og inni kroppen har vi sensoriske nerveceller, sanseceller, med sansereseptorer på overflaten. Sansereseptorene reagerer når de blir stimulert, f.eks. av varme, og informasjonen sendes videre i nervesystemet. Vi mennesker har fem sanser, og vi har fem ulike typer sansereseptorer som reagerer på de forskjellige formene for stimuli. Sansecellene kan være plassert i sanseorganer, men noen er spredt også andre steder i kroppen.

Type sansereseptor

Sanseorgan

Sanser

Type stimuli

mekanoreseptor

indre øre, hud, muskler, store blodårer, hjertet

hørsel, berøring

mekanisk (bevegelse, trykk, berøring, tyngde)

kjemoreseptor

munn, nese, store blodårer, hjernen

lukt, smak

kjemiske forbindelser

termoreseptor

hud, hjerne

berøring

temperatur (varme, kulde)

fotoreseptor

øye

syn

lys

smertereseptor

i hele kroppen

berøring

ulike typer, ofte skadelige

Det er altså slik at forskjellige sansereseptorer reagerer på ulike stimuli, og en sansecelle reagerer bare på én type stimulus. En stimulus setter i gang et signal, en nerveimpuls, som ledes fra den sensoriske nervecellen via andre nerveceller til et område i hjernen, storhjernebarken. Den gjenkjenner og bearbeider de signalene som kommer inn.

chili Når du spiser en chili, er det flere sanseceller på tunga som blir stimulert, i tillegg til smertereseptorer fordi det er sterkt, og den samlete informasjonen blir tolket som «chili» når den kommer til hjernen. Vilkåret for det er at du har smakt chili før, og at informasjonen om denne smaken er lagret. Jo sterkere chilien er, eller jo kraftigere stimulus, desto høyere er frekvensen av nerveimpulser. I prinsippet virker sansecellene likt i alle sanseorganer. Vi skal se nærmere på sansereseptorer i nesa, på tunga og i huden. Sanser knyttet til øynene (syn) og ørene (hørsel og balanse/likevekt) kan du lese mer om i kapittel 8 i boka.

Lukt og smak

Nesa og tunga er organer for lukt og smak. I nesa registrerer vi stoffer i gassform. De kjemiske stoffene som er i lufta, må løse seg i den tynne hinnen av væske som dekker sansecellene i neseslimhinnen. Et område av kanalen mellom nesebor og svelg består av tett plasserte sanseceller i et lite område kalt luktlappen. Kjemoreseptorene utløser en reaksjon, og signalet sendes langs nerveceller til hjernen. Det er vanskelig å skille lukt fra smak. Det merker vi når vi er forkjølet og kjemoreseptorene i nesa er dekket av slim, eller de er bedøvet. Da smaker maten lite fordi luktesansen fungerer dårlig.

Obligatorisk!

Tunga har stor overflate med mange groper og forhøyninger. De blir kalt tungepapiller. I gropene ligger det smaksløker som er dannet av bunter av sanseceller. Barn og ungdom har omtrent 10 000 smaksløker på tunga. Etter hvert som vi blir eldre, blir det færre. En 40–50-åring har bare 5000 smaksløker, og dermed blir smakssansen dårligere. Én av smakene som voksne liker og barn ofte ikke kan fordra, er smaken av ulike kålarter, både rå og kokte. Det er påvist at en del grønnsaker, deriblant kål, smaker ekstremt sterkt for barn, mens det er noen av de første smaksreseptorene som går til grunne hos voksne.

Fire typer kjemoreseptorer for smak har vært kjent lenge. Det er reseptorer for søtt, surt, salt og bittert. En femte type reseptor er nå oppdaget. Det er bare noen få år siden forskerne fant den femte kjemoreseptoren for smak. De kalte den umami. Umami er et japansk ord som har mange betydninger: kjøttfull, velsmakende, pikant. Smaken kommer av en aminosyre, glutamat. Den er den vanligste aminosyren i proteiner. Glutamat finnes i store mengder i kjøtt, skalldyr, sopp og lagret ost.

Mange mener at umami smaker salt-søtt. Den salt-søte forbindelsen mellom natrium og aminosyren glutamat, natriumglutamat, finnes i nesten all ferdiglaget mat og mange krydder, som et smaksforsterkende middel. Umami ble oppdaget allerede i 1908 av en japansk forsker, men han publiserte ikke dette i allment tilgjengelige artikler.

Sansen for søt mat preger vår livsstil – og vekten

Copyright Getty images.

Én av de smakene som vi mennesker setter stor pris på, er smaken av søtt. Små barn som ikke er vant med å spise søt mat, får ofte ikke utviklet noen sans for sukkerholdig mat. Både fordi mange mennesker er diabetikere, og fordi mye søtmat ikke er særlig gunstig i kostholdet vårt, blir det forsket en del for å finne alternativer til vanlig sukker, sukrose, som søtningsstoff. Tabellen viser hvor relativt søte andre stoffer er sammenliknet med sukker, målt som reaksjon hos de reseptorene på tunga som registrerer søt smak:

Laktose = melkesukker

ikke søt

Maltose = maltsukker

like søt

Glukose

litt søtere

Fruktose

4 ganger så søt

Aspartam

150 ganger så søt

Sukralose

600 ganger så søt

Blant mange ernæringsfysiologer er det et ønske at vi skal søte maten med aspartam eller sukralose, fordi disse to søtningsstoffene ikke inneholder noe særlig energi, og derfor ikke gir samme vektøkning som for eksempel vanlig sukker. En utskifting av sukker med andre søtningsstoffer er imidlertid ikke problemfri. For barn med Føllings sykdom kan aspartam skade hjerneceller og gi store hjerneskader. Forskere har også påvist finmotoriske skader og konsentrasjonsproblemer hos småbarn som har spist mye aspartam. Aspartam mister søtsmaken ved oppvarming og når pH-verdien ikke er omtrent nøytral. Aspartam egner seg derfor verken til baking eller til sylting og safting. Sukralose går under handelsnavnet Splendaâ. Sukralose tåler oppvarming. Som søtningsmiddel er sukralose svært omdiskutert. Stoffet er relativt nytt, og det er gjort lite forskning for å se på langtidsvirkninger ved bruk. Resultater fra mus tyder på at de kan utvikle kreft i organer knyttet til immunforsvaret. I celler i andre organer har musene fått unormalt mange endringer i DNA-et, altså mutasjoner.

Hud og berøring

Kjell Aukrust, skaperen av Flåklypa Tidende, skrev en gang: «Huden er det viktigste menneskelige organ – fordi den holder alt det andre på plass.»

Huden er det vi ser av andre mennesker, og den gir mange viktige signaler til omgivelsene.

Noen av hudens oppgaver:

  • Den beskytter mot blant annet bakterier og virus
  • Den hindrer mange skadelige kjemikalier i å trenge inn i kroppen
  • Den hjelper til å holde temperaturen på rett nivå
  • Den hindrer oss i å miste for mye vann
  • Den beskytter kroppen mot skadelig UV-stråling fra sola
  • Den danner D-vitamin, som er nødvendig for kalsiumopptaket i kroppen
  • Den gir signaler til andre mennesker. Dette har bl.a. seksuell betydning
  • Den er et sanseorgan som bl.a. registrerer varme, kulde, trykk, berøring og smerte
  • Negler og hår vokser ut fra huden. De er til beskyttelse og hjelp for oss på ulike vis
  • Hos kvinner utvikler det seg kjertler som kan produsere melk, næring til barnet
  • Den er lager for fett og væske

Mye av huden består av vevstypen epitelvev. Huden består av tre lag: overhud, lærhud og underhud. Det ytterste av huden, overhuden, er bygd opp av flere lag med epitelceller, gjerne kalt plateepitel. Tykkelsen på huden varierer fra sted til sted på kroppen. På håndflatene og fotsålene er det tykke lag siden slitasjen der er stor. Ellers på kroppen er tykkelsen mellom ca. 0,05 og 0,1 mm. Epitelcellene i huden fornyer seg svært raskt. I løpet av tre–fire uker har hele overhuden fornyet seg selv ved at nye celler er dannet i de nedre lagene av overhuden. Disse cellene skyver de gamle cellene utover. Når cellene er skjøvet et stykke utover, dør de, slik at den ytterste delen av huden består av døde celler. Du har kanskje selv kjent at det er mulig å stikke i den ytterste huden uten at det gjør vondt? Dette laget med døde epitelceller kalles hornlaget. Det gjør huden vanntett og er blant annet viktig som kroppens beskyttelse mot skader og inntrenging av bakterier og kjemikalier.

Obligatorisk!

Under overhuden har vi lærhuden. Den er mellom en halv og tre millimeter tykk, sterk og tøyelig, og beskytter det som er under, mot slag og skader. Lærhuden består for det meste av bindevev og inneholder rikelig med elastiske proteinfibrer. Tøyeligheten (elastisiteten) i lærhuden er best hos unge mennesker. Derfor er huden hos unge glatt og jevn. Når vi blir eldre, avtar tøyeligheten, og det danner seg flere og flere rynker. Mye soling vil også redusere tøyeligheten, slik at huden raskere får rynker. Lærhuden har også sanseceller og blodårer. Blodårene nederst i lærhuden er viktige som temperaturregulatorer. Når vi av ulike årsaker rødmer, er det blodgjennomstrømningen i disse årene som øker. I lærhuden har vi svettekjertler, talgkjertler og hårsekker. De munner ut i overhuden. Svettekjertlene skiller ut vann med litt salter i. Talgkjertlene produserer talg som danner et beskyttende fettlag på huden. Hårene består av keratin, et protein som også fyller mesteparten av de døde epitelcellene.

 

Det underste laget i huden kalles naturlig nok underhuden. Det meste av underhuden består av fettceller i tillegg til litt bindevev. Tykkelsen på underhuden varierer mye, fra noen få millimeter hos en mager person til over 10 cm hos en overvektig person. Fettet er viktig som isolasjon mot varme og kulde. Det gir kroppen form og det gir også – sammen med de andre hudlagene – en beskyttelse mot støt og slag. Fettet er dessuten et energilager, og det porøse bindevevet i underhuden lagrer vann.

Hudfargen

 

Copyright Getty images.

Noen mennesker har lys hud, andre har mørk. De fleste av oss blir dessuten mørkere når vi er mye ute i sola. Hudfargen kommer av at celler nederst i overhuden lager et brunt fargestoff (melanin). Dette fargestoffet beskytter cellene under mot skadelig ultrafiolett stråling fra sola. Mange menneskeslag har gjennom generasjoner levd med spesielt mye UV-stråling. Huden har derfor tilpasset seg dette ved at disse menneskene har mer pigmentdannelse. Derfor har den opprinnelige befolkningen i for eksempel Afrika og Australia mørkere hud enn de som har forfedre fra Nord-Europa. Selv om mennesker med lys hud danner mer melanin når de soler seg, er dette likevel ofte ikke nok til å beskytte oss mot den ultrafiolette strålingen. Overdreven soling kan derfor øke faren for hudkreft og andre solskader.

Sanseceller i huden

Huden har sanseceller med sansereseptorer. Det er tre typer sansereseptorer i huden: mekano-, smerte- og termoreseptorer. I overhuden har vi smertereseptorer. De ligger langt ute i huden slik at smerte kan registreres raskt, og slik at kroppen kan reagere før huden blir for mye skadet. Smertereseptorene reagerer også på temperaturer under 15 oC og over 45 oC. Dette er en beskyttelsesmekanisme mot frost- og brannskader. Forskjellige typer mekanoreseptorer registrerer berøring, trykk og tyngde, og de ligger både i overhuden og i lærhuden. Noen av disse sansecellene folder seg rundt hårsekker slik at vi føler det når hårene berøres. Termoreseptorene, som reagerer på temperaturendringer, hjelper kroppen med å regulere kroppstemperaturen. Slike celler har vi langt ute i lærhuden, nær overhuden. Forskerne er ikke enige om hvordan disse termoreseptorene virker. Mange mener at de gir beskjed via nerver direkte til hypotalamus, som da kan sende beskjed videre til muskler og epitelvev i huden. Hvis kroppen skal kvitte seg med varme, utvider blodårene seg, og mer blod blir sendt ut i huden for å bli avkjølt. Hvis vi fryser, trekker blodårene i huden seg sammen. Da blir varmetapet mindre.

 

Varmeregulering

Idealtemperaturen vår er rundt 37 ºC. Hvis kroppstemperaturen vår blir høyere eller lavere, er den ikke lenger optimal for funksjonene i kroppen – og vi må gi fra oss eller spare på energien.

Dersom du har hatt en litt rask joggetur, kan temperaturen din godt komme opp i over 39 ºC. Det er for mye, og kroppen reagerer derfor raskt og effektivt med å la huden svette. Vann har stor varmekapasitet, dvs. stor evne å lagre energi i form av varme. Svette er for det meste lunkent vann, og derfor vil tap av det oppvarmete vannet også føre til tap av energi. På den måten holder kroppen temperaturen nede. Huden avgir også varme ved at de tynne blodårene i lærhuden utvider seg. Da kan det varme blodet bli nedkjølt av lufta utenfor huden. Huden blir rødere siden mer blod nå strømmer gjennom den. Dermed mister kroppen varme og blir kjøligere. Dette forutsetter at lufta ikke er varmere enn 37 ºC. Når det er kaldt, trekker blodårene seg sammen slik at en mindre mengde blod strømmer gjennom huden. Da blir huden blek, og kroppen sparer på varmen.

Huden kan også regulere kroppstemperaturen ved at hårene stritter når det er kaldt (gåsehud). På den måten kan hårlaget (f.eks. på armene) være med og øke kroppstemperaturen. Når en person røyker, gjør nikotinet at kapillærårene trekker seg sammen og temperaturen i huden synker.